covermyeyes

Fordi uansett hva jeg gjør, så slår minnene meg i bakken... hver eneste gang. 

Jeg vet ikke helt jeg. Helt innerst i hjerte kjenner jeg at det stikker når jeg ser at ho har lagt ut bilder av han på facebook. Og jeg vet ikke helt jeg. Det er noe med at hun får vere jenta hans. Noe med at han har slått seg til ro. Selv om S var her på torsdag og fortalte om at de har problemer, og at MLS har slettet han som venn på face og nekter å ha noe me han å gjøre... Uansett hvor mange både han og hun har hatt sex med før, så... har han en jente nå. Som aldri kunne vert meg. Og uansett hva, så elsker jeg denne sangen. Og jeg håper dere gjør det også. Uansett hvilken versjon dere liker best. 

Jeg er ni år og halvveis går og halvveis løper ned gaten. Jeg har tegnet et hjerte med en Ø inni hver eneste side i dagboken min, der navnet som begynner på Ø er nemt. Det er vår i lufta, og jeg har ikke på meg jakke. En, to, -hus, forbi den ene delen av rekkehuset, så vips er jeg der. Der J og A venter. J er nå blitt mor med en ganske tvilsom barnefar (men han er bedre enn det hun er)  og A bor sammen med tidenes verste taper i en stygg leilighet, og har ingen venner. Men alt det vet jeg ikke når jeg er 9 år og skal ned for å leke med barbie. Nei, ikke barbie idag, glansbilder. Nei! Klistremerker! Jeg har den lille "kofferten" i hånden, og gleder meg til å opne den. Det lukter vår, og selv om det alltid var V som fikk vere kjæreste med Ø, så spilte det ingen rolle, for jeg fikk kline med han under trappa en gang. Jeg var nr. 2, men den gangen gjorde ikke det noe. Jeg visste jeg hadde noe bedre i vente. Det rasler såvidt i trerne. Asfalten er tørr, og vi kan sitte på veien å leke. Det kjører sjeldent noen her. Jeg, A og J går sammen til skolen hver dag. Vi skal vere venner for alltid, og ellers er det verste jeg vet når mamma tvinger meg til å spise opp fiskepinnene. 

Jeg er tolv år, og jeg har fått pusset opp rommet mitt som jeg vil ha det. En blålilla farge på veggene, det fine (men fjortis) prinsessespeilet, og friendsplakaten. For ikke å snakke om alle de fine plakatene jeg har på rommet. Er nok fremdeles sykelig opptatt av Ø, men livet er bra. Klarer aldri å like fiskepinner. Jeg og A ser ikke lengre så mye til J. Men det spiller ingen rolle for uansett så er hun på min "bestevenn"-liste. Vi pusser opp badet nede, og jeg bruker den bittelille doen opp som mitt bad. 

Jeg er fjorten år og benytter en hver annledning til å sitte inne å se på friends på dvd. Det er ikke det at jeg er usosial, jeg har jo venner, jeg bare trivest veldig bra i mitt eget selskap. Bakken opp forbi huset til A, og til huset mitt er ett evig ork. Enda er jeg så ung at jeg går den veien som er enda minder traffikert. Jeg vil bare at livet skal suse forbi. Ungdomskolen suger, alle er så dumme og pubertale, og jeg VET at noe bedre venter på meg. Jeg er håpløst forelsket i A. Jeg tror vi er ment to be. Nå, nesten 6 år senere, er jeg glad for at han endte opp sammen med B det året vi ble 15.  Noen få i klassen min har begynt med alkohol, men for meg så er det langt unna. Jeg venter egentlig bare på at ungdomskolen skal bli ferdig, for jeg har hørt av VGS er mye bedre.

Jeg er snart 16 år, og det er nesten sommer. Jeg og N kysser for første gang, men som en ung og naiv jente har jeg ikke sjanse i havet til å skjønne hvor mye dette kommer til å prege meg videre. Jeg er egentlig veldig glad for at jeg bor så langt unna sentrum, for det betyr bare at vi en enda lengre vei og gå hjem. De gangene jeg får det som jeg vil og vi "tilfeldigvis" går sammen. Jeg kjenner for første gang en lykke dypt i magen som jeg der og da tror kommer til å vare. Jeg trodde det kom til å bli oss. Jeg har overtatt badet nede, og det nye rommet rett vedsiden av. Det fineste rommet i verden. Jeg har valgt en lys fin tapet, nydelige bilder og fine stoler med puter i. Jeg elsker det. En gang, før det ble ferdig stod jeg og N å så inn vinduet.

Jeg er 17 år, og har sluttet å sprette nedover veien. Jeg syns det er langt og gå til skolen, men det eneste jeg og min mor krangler om er interiøret hun har valgt i huset. Jeg syns det er på tide med nytt, men hun liker alt som det er. Sier hun. Jeg er fremdeles ganske glad for at vi bor så langt unna skolen, sånn at det ikke noen gang er tema at jeg skal forspill, samtidig som jeg benytter meg av "gå sammen hjem" - trikset mer og mer. Av og til står/sitter/ligger vi utenfor huset i flere timer. Jeg har pådratt meg en avheninghet som ikke vil gå bort. Det å komme hjem og ligge på gulvet med katten var likevell noe helt for seg selv. 

Dager før jeg bli 18 år, så knuser hjerte mitt og jeg innser mer enn noen sinne at jeg ikke er et barn lengre. Satt i denne senga og skrev på denne bloggen. 

Nå er jeg 19 år. 20 år om 4 månder. Og dette er siste natta i hjemmet mitt. Det som for meg er "heim". Jeg kommer aldri mer til å gå i gangen, sitte i stolen i stua eller høre den rare lyden av døra på soverommet til mamma og pappa som går igjen. Det er så uendelig trist. Jeg skal aldri mer sove her. Det er ikke som da jeg flyttet ut, for jeg kunne alltids flytte ut, men ikke nå. Nå skal mamma og pappa flytte. Og jeg sitter i senga på det nydelige rommet mitt og klarer ikke helt å rasjonere meg fram til at det kanskje er det beste. N har fått seg kjæreste (jeg fikk rett nok inntrykket i går at det går ganske dårlig), så som min mor sa "en epoke er over. Men det driter jeg i. For barndomsrommet mitt står oppe med den blålilla-fargen som jeg elsket. Om jeg ser ut vinduet ser jeg rett bort til huset til J, og huset til A. Jeg ser ut på engen der vi lekte sommer og vinter. Jeg ser huset til bestemoren og bestefaren til J, der jeg har tegnet mange og stygge tegninger. Når jeg sitter på rommet mitt så minner det meg om alt dritte med N, men og hvordan det var å komme meg hjem til en trygg plass der jeg kunne tenke i fred. Går jeg inn på badet husker jeg hvor stort det var å få eget kjempesvært bad med dusj som 15åring. Nå skal jeg legge meg å høre på Klaus Hagerup på lydbok, for ingenting minner meg mer om barndommen enn det. God natt.... Men jeg vil egentlig ikke våkne i morgen, for da må jeg dra. 

I dag tidlig/ inatt, jeg vet ikke, men en eller annen gang mellom 02.00 inatt og 11.30 idag tidlig ble N i et forhold på facebook. Med hun som har vert forelsket i han i flere år. (som om det har noe å si, det var faktisk jeg også). Er nesten 100 stykker som har likt det på facebook, og rett etter på skrev han en status om at "jaja, det var nok mange jenter som ble skuffet nå, men gjort var gjort, for nå var han opptatt", og alle på facebook hyler i begeistring over hvor morsom han er. Jeg syns han er ekkel. Men som han skrev, det er gjort. Det har faktisk skjedd. Det min beste venninde for 3 uker siden sa at ikke var mulig. At han har blitt monogam. Han er en kjæreste. Gutten som gav meg mitt første ordentlig kyss (ikke nøtt, sannhet eller prosent på barneskolen..) for temmelig nøyaktig 5 år siden. Noen han faktisk fått blitt jenta hans, ikke noe han sjarmerte i senk og forsynte seg av, for så å stikke. ... Jeg har også kjæreste. Verdens beste. Mye bedre enn hva N sansynligvis hadde blitt/kommer til å bli, men tanken stikker i meg: "Hva gjorde hun som ikke jeg gjorde? Hva har hun som ikke jeg har? Hvordan har hun klart det?" Nå er det faktisk sånn at jeg ikke skal bry meg, men jeg gjør det likevell. Selv om jeg ikke så han ute igår (og han ikke fikk sett meg i den sexy leopardkjolen...), så stikker det litt. Hva skulle gjort annerledes for to år siden? Hvofor var ikke jeg god nok?

Jeg sitter i senga mi i Bergeb. Flybussen går 07.55, flyet går  klokka 09.15, og jeg har endå ikke kommet fram til noe konklusjon om hva jeg skal gjøre med N. Så godt jeg kan? Det gikk ikke så bra i jula. Og kjæreste min ringte igår. Verdens beste gutt.. Jeg hater meg selv, men for guds skyld! Dette skal jeg klare. 

Jeg drømmer om han hele tiden. N altså. Jeg så han såvidt forgie gang jeg var hjemme, men jeg tror ikke det er derfor. Jeg må minne meg selv om jeg er i Bergen nå. Selvom alle har tatt påskeferie så er jeg i leiligheten i Bergen. Jeg må minne meg på det fordi drømmene mine er så virkelige. Det er virkelig meg og det er virkelig N. Hvorfor kommer det nå? Hvofor drømmer jeg om han nå? Jeg og kjæresten min har aldri hatt det bedre, men drømmene kommer nå, og jeg aner ikke hvorfor. For noen netter siden drømte jeg om N mens jeg lå i skei med kjæresten min. Samvittigheten gnager som ett tau på innsiden. Og jeg vet ikke om jeg kan si "det er jo helt uskyldig", for det er ikke det! Ikke i det hele tatt. Det oser sex og følelser. Og det er SÅ virkelig. Når jeg våkner tror jeg at det har skjedd.... Jeg kan ikke drømmetydning. Og det er jeg faktisk glad for nå. 

Sitter i senga hjemme hos mor og far. Lykkelig over å ha kost med pusen igjen! Jeg fikk pakke i posten med kjæresten min idag. Som han hadde sendt før jeg reiste. Herregud, han er perfekt. Når det gjelder N, føler jeg kanskje at helga har vært litt bortkastet om jeg ikke får sett han. Jeg mener ikke, møtt han, jeg mener sett han. Selv om jeg hører på Kelly Clarkcson og virkelig tar det til meg: "I'll forgive you,  I'll forgive me, I'll forgive you, we were just a cupple of kids, trying to figure out how to live, doing it our way"

Har dere det bra? 

Jeg reiste til Stavanger og besøkte P i helgen. Det skulle jeg kanskje ikke gjort, men det var utrolig koselig. Han er så fantastisk. Han spille "hunken" i en musikal og jeg smelter. Jeg så for meg at jeg og han skulle spille i musikal engang. Og at jeg skulle synge "without you" til han, på samme måte som Rachel Berry gjør i Glee. Men nå er helgen over, jeg er hjemme med kjæresten min, og han passer på meg nå som jeg er syk

Han likte statusen min. Etter at jeg hadde koset med og sagt hade til den fine kjæresten min, som hadde ligget våken i halve natt fordi jeg hostet som en gal, etter at jeg hadde gått gjennom det som hadde skjedd på nyhetsveggen de siste timene, etter at jeg hadde lest det ene brevet jeg hadde fått, som egentlig bare var et svar fra A på det jeg skrev til han på facebook-chatten i går. Etter alt dette, sitter jeg altså på do for å tisse, og jeg skjekker det ene varslet jeg har fått. Jeg tenker at det er en invite til ettellerannet lame på universitetet, men det er det altså ikke. Det er et varsel fra facebook om at N liker facebookstatusen min. Han og 23 andre. Statusen ble skrevet på mandag, men kommentert på senest i går kveld (tirsdag), så han så det sikkert da han kom på skolen i dag tidlig. Og faktum er jo at han er tidenes facebookhore og at alle normale mennesker liker statuser om andre mennesker som finner penger, men han må jo ha tenkt seg om. Han MÅ jo ha tenkt at han nå bryter han faktisk en barriere. Eller kanskje ikke. Kanskje har han glemt. Kanskje han virkelig tror jeg driter i alt, etter at han likte at jeg ble sammen med han fine på facebook? Det er så sykt. Om vi ser bort i fra mitt helt forferdelige tilbakeslag på nyttårsaften (skjønne fremdeles ikke helt hva som skjedde der), så har det gått 1 år og 6 månder siden sist. Jeg rekner det som at jeg og han ikke kjenner hverandre. (Nå kan det jo selfølgelig hende at han kom borti "like"-knappen eller noe sånt, men jeg tror egentlig ikke det.. ) Men så, våkner jeg plutselig en morgen, og ved et tastetrykk er han "tilbake" i livet mitt. Nå høres det ut som jeg legger veldig my i facebook, og det gjør jeg jo også, men har tenkt mye på det i det siste. Siden han er den facebookhora han faktisk er har jeg muligheten til å hele tide følge med på hva han driver med. Og det benytter jeg meg dessverre av. Men samtidig, så har facebook hjelpt meg til å se hvor ekstremt horete han er, når han skriver til ALLE at de er pene, og liker alle fine bilder osv. Nå skulle jeg egentlig skrivet at "åå, æsj, herregud, jeg hater han", men jeg gjør ikke det. Ikke nå lengre.