covermyeyes

Jeg husker jeg skrev et sånt innlegg i fjor også. Om 2010. Det verste året i historien. Aldri har noen knust meg som da. Jeg kan skylde alt på N, og si at det var hans feil, men jeg vet ikke... Det kan jo ha vært meg selv som knuste meg selv. Jeg sa nok til meg selv den gang (som alle sier til seg selv), at 2011 at 2011 skulle bli et bedre år. Og det ble jo det. Det største som har skjedd er nok kjæresten min. Jeg skrive mer om han/det senere, men jeg ville bare si at grunnen til at dette innlegget ikke kom før, er fordi jeg har hatt besøk av han. Før jeg begynner å oppsummere så kan jeg vel si at dette har vært ett spennende år, fylt av kontraster og hendelser. Det er kanskje det året i livet mitt det har skjedd mest. Sååå, here we go; mitt 2011

Januar: Jeg forsøkte å kjempe meg over N, ved å tilbringe tid med de riktige folkene. Jeg var mye med guttegjengen min, og klarte meg helt ok. Men det var fortsatt uvant å jobb med N, og jeg hatet at jeg av og til var nødt til å møte på han på skolen. Jeg så frem til å flytte, samtidig som jeg visste jeg kom til å savne alle vennene mine. Jeg skjønte en gang i midten av januar at jeg hadde begynt å få følelser for P. Russekullet dro til Hemsedal (takk gud uten N), og jeg kysset P med et uhell, uten at det fikk de helt store konsekvensene. Russerevyen var en dundrende suksess.

Februar:  Jeg prøvde å glemme N, ved å falle mer for P. Det gikk sånn halvveis, men jeg falt for hardt. Jeg og P har/hadde ett vennskap som jeg den dag i dag er evig takknemlig for, og jeg visste jeg kunne stole på han. 13. februar gikk vi en av de turene vi så ofte gikk. Jeg sa det rett ut, og jeg har aldri angret på det. Han sa at det ikke skulle forandre vennskapet vårt og at jeg var en kjempejente. Han valgte den andre jente. Hun gyldne. Og det gjorde vondt. Men som jeg har sagt en gang før "det gjorde ikke like vondt som en viss festivalnatt i juli, men det svei fordiom"... 

Mars: M hadde bursdag, og jeg fortsatte å bruke henne til å få info om hva N bedrev tiden med. Jeg forstesatte å spionere på han, og hadde ofte mer oversikten enn noen andre (inkludert han selv). Det begynte å skje russearrangement, og jeg prøvde å balansere sorgen mellom N og P. Jeg visste med meg selv at "I had the time of my life fighting dragons with you",- gjaldt P mer enn noen andre. Hun var så tynn, og jeg var sykelig sjalu. Jeg ble likevell mer og mer overbevist at jeg og P hørte sammen, og var glad for at vennskapet vårt var det samme, selv om jeg satt på facebook hver kveld for å se om han var pålogget. Var han det, visste jeg at han var med henne.

April: Mye det samme som i mars. Prøvde å slikke sårene over N, men de opnet seg gang på gang. Og P ble aldri min. I april møtte jeg en gutt som likte meg godt. Han var en taper for å si det rett ut, men jeg gjorde i det minste et forsøk. Jeg prøvde å drikke bort N, sammen med P. Det fungerte kanskje litt, og jeg begynte å innse at jeg snart skulle flytte bort fra alt sammen når jeg offesielt ble russ. Høydepunktet, eller lavmålet i april 2011 (alt ettersom hvordan man ser det) var at N sa til M at han alltid hadde likt meg, at jeg alltid hadde vært så voksen og at han ikke skjønte hvorfor han aldri sa ja til meg. 

Mai: N henger igjen, men jeg drikker hele tiden og er russ som jeg skal. I mars, april, mai så lærte jeg faktisk en del om meg selv. Selv om jeg kanskje ikke så det da, så var det faktisk en vesentlig forskjell i hjerte mitt fra september 2010 til disse månene i 2011. Jeg kunne bli glad igjen. Jeg hadde eksamen og dreit i hvordan det gikk. Jeg ville egentlig bare bort.

Juni: Jeg ødla speilet på bilen til mamma og pappa, jeg hadde eksamenn, jeg tenkte på N, og drømte om P. Jeg hadde en tung periode, fordi sommerlufta (som så mye annet) minte meg om de gode stundene med N. Jeg ble for alvor klar til å forlate hjemstede mitt. Jeg orket ikke å tenke mer på N, men jeg gjorde det fordiom. Jeg fikk 6 på norskeksmamen munntlig og kastet meg rundt halsen til P, men tenkte bare på fjordåret da jeg fikk 6 på sosiologi-munntlig, og N gratulerte meg. 

Juli: Musikkfestivalmånden. Jeg feiret at det var ett år siden hjerte mitt knuste, hode mitt eksploderte, og sjelen revnet med å være på den samme jævla festivalen igjen. Det var ikke topp denne gangen heller, spesielt ikke fordi P og hun gyldne sov i samme telt, men jeg kom meg gjennom. Da vi var der skjedde Utøya, og jeg fikk ett nytt perspektiv på tingene. Det handlet om noe som var større enn meg. Enn noen enkeltperson. Jeg hadde også bursdag 5 dager etter utøya. Jeg føler meg som en dårlig person når jeg sier at 19-årsdagen min var mye bedre enn 18-årsdagen, men det kan jeg faktisk ikke nekte for. P og en annen kompis tok med meg på resturant.

August: Jeg tror hjernen min skjønte at jeg måtte gi slipp på P, siden jeg skulle flytte til Bergen og han til Stavanger. Jeg dro til Malta på jentetur for å glemme N, men ente opp med å angre på at jeg ble med fordi harryfaktoren var så høy, og fordi jeg savnet P hjemme. Jeg flyttet til Bergen, begynte å studere, fikk meg jobb, og fylte livet mitt. Jeg trakk et lettelse sukk. I fadderuken traff jeg han som ble kjæresten min.

September: Jeg hadde egentlig gitt opp å lese pensum, men hang bra med fordi om. Livet gikk sin gang. Jeg sjekket facebooken til N hver eneste dag (ofte flere ganger), men klarte å ikke tenke på han. Jeg holdt delevis kontakten med P, men var opptatt med å møte og bli kjent med nye folk, og etablere et liv.

Oktober: I begynnelsen av månden var N en liten tur i leiligheten vår. Jeg lå under dyna og hjerte dunket så høyt at jeg ikke hørte noe annet. Jeg klamret meg ipoden og begynte å kaldsvette på de få minuttene han var der og jeg hørte stemmen hans. Det ble kaldere i luften, og jeg var hjemme en tur. Så N to ganger, og var fornøyd med det. Det var nok å få en bekreftelse på han fremdeles brydde seg litt. Jeg reiste tilbake til Bergen og jeg og han som nå er kjæresten min kysset for første gang. 

November: 9. november får jeg for første gang en kjæreste. Og han er faktisk ganske så perfekt. Likvell er det noe med N. Jeg tenker på han når vi blir i et forhold på facebook, og det stikker litt når jeg ser at han har likt det. Og min nye kjæreste behandler meg så utrolig bra at jeg har ikke ord! Hver gang jeg tenker på N i denne perioden får jeg dårlig samvittighet, men jeg er jo utrolig bevist på han, hele døgnet rundt. På at han eksisterer.

Desember: Jeg kom meg overaskende bra gjennom min første eksamen på universitet (B), og jobbet endel. Jeg var med kjæresten min så mye som mulig og hadde det bra. Når jeg var alene tenkte jeg av og til på N, men ikke som før. Jeg reiste hjem, feiret jul og var med vennene mine. Men det er fremdeles en viss spenning med det å handle på butikken når N er der, eller det å bare møte på han tilfeldigvis. Jeg vil at han skal se meg, og jeg vil se bra ut når han gjør det. På nyttårsaften hadde jeg et gigantisk tilbakeslag der jeg desperat nesten fulgte etter på meg for at han skulle se meg, men som alltid så gjorde han ikke det. Men vi klemte å sa godt nyttår til hverandre. Jeg var takk gud, full så det holdt, eller så hadde det sikkert blitt kleinest i verden.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Dette året har som ifjor blitt ganske todelt. Den gangen natt til 24. juli, i år i august når jeg flyttet bort. Men nå som jeg jeg er hjemme kjenner litt på at ting er likt seg. At det ikke har forandret seg siden jeg levde og bodde her. 1. nyttårsdag fikk jeg besøk av kjæresten min. Den dagen var jeg litt rar og fortsatt preget av at jeg hadde falt så pladask for N på nyttårsaften, for det er noe med at jeg sklir rett tilbake i min gamle rolle når jeg er her. Jeg tok med meg O på butikken der N var, og til min store overaskelse så så han ut til å bry seg. I alle fall bli mildt ukomfortabel. Det skal også siest at jeg etter å ha tilbringt fem fine dager med kjæresten min, hjemme på mitt kjære hjemsted og med mamma og pappa, så innser jeg mer og mer hvor fantastisk han er og hvor glad jeg er i han. Men (som dere kanskje her obeservert) så liker jeg på en måte bedre å skrive om N på bloggen, og tenke på han av og til. Det er ikke fordi han er noe bedre som person (for det er han IKKE!!), men forskjellen på han og O (min nye kjæreste) er at det alt er så enkelt med O. Han vil virkelig ha meg, og han er perfekt. Alt er så enkelt. Så deilig. Vi krangler ikke. Ikke i nærheten engang. Men N har vært en så viktig del av tankemønsteret mitt så lenge, at jeg kanskje tenker at det er jeg og N som er den store episke kjærlighetshistorien? Jeg vet ikke. Men er glad i gutten min. Det er jeg ikke i tvil om. 

Jeg laster opp et nytt profilbilde på facebook som jeg håper slår ann i det jeg tenker på hva dette stedet faktisk gjør med meg. Jeg var på nytt i ferd med å falle for N. Hva jeg gjorde på nyttårsaften vil jeg nesten ikke tenke på. Jeg er ikke stolt over at jeg ringte kjæresten min for å si at han har reddet meg fra N, men faktum er at det er sant. For første nyttårsdag fikk jeg besøk av kjæresten min, og han reddet meg på nytt <3

NB: Anbefaler alle å lese det siste innlegget til Belinda Jackobsen; "game over". Herre, så utrolig sterkt.
......
I morgen skal jeg på nyttårsfest. Og N kommer til å være der. På den positive siden så er det 80 inviterte på facebook. Jeg er ganske sikker på at vi kommer til å bli ihvertfall 50. På den andre siden er lokale såpass lite at det kan bli et problem å unngå han hele kvelden. For han kommer til å være der. Han kommer til å være der med de ekle, "tror de er badre enn alle andre, men vi er egentlig tapere" - vennene sine. Fuck, så jeg ikke liker dem. Vennene hans er kanskjer rundt 1.72 og ekle. Jeg er 1.80 og vurdere nå å ha på meg de høyhelte skoenene mine, sånn at jeg kan ruve over dem og vise at jeg er bedre enn dem. At jeg har en kjæreste nå. Når det gjelder N, så vet jeg ikke om kan klare å ruve over, men kanskje heve meg noen cm. Jeg har nesten møtt på han en gang siden jeg kom hjem, og jeg prøvde å vri meg unna. Det gikk sånn halveis. Vi har ikke sett på hverandre. Jeg vet at han har sett på meg, og jeg har såvidt streiftet han lenge noke til å se at håret hans er lengre, og at jeg syns det så litt fjortis ut. Men det er ikke mulig å ikke merke meg han på nyttårsaften. Det verste er at to år på rad har jeg hatt et ønsker om å se han på nyttårsaften. Men da har jeg ikke det. Nå er fest den siste plassen jeg har lyst å se han på (jeg slapp unna med et nødskrik andre juledag), og nå kommer vi til å være der begge to. Jeg liker ikke han, og jeg liker ikke vennene hans, men jeg tror jeg skal ta på meg de høghelte skoene mine og ikke se ned. Da kan jeg kanskje late som jeg ikke ser dem.
 

Åååherlighet! Maria!! Kjære Maria!! Hvordan kunne jeg glemme deg? I forgie innlegg skrev jeg at jeg trodde at jeg kom til å glemme noen sanger, men hvordan kunne jeg glemme Maria Mena? (særlig med tanke på at jeg husket Jordin Sparks, lol) Nå fortiden er det duette "Habits", som smelter mitt hjerte. Ikke fordi den minner meg om noen spesielle egentlig, men fordi det er en nydelige sang. Som alle andre av Marias sanger, som jeg untenatt. Tror ikke det er noen andre artister jeg kan ALLE sangene som vedkommende noengang har gitt ut by heart, men Maria, hun svikter meg aldri. Og jeg vil aldri svikte henne. Sangene hennes er evig vakre, selv om jeg verken kan relatere til skilte foreldre eller spiseforstyrelser. Jeg kan likevell se meg selv ligge på soffaen i stua og høre "Monday Morning" med tekstlinjen "I know, it's been a while, I should have called you".. Jeg VET jo at det ikke relatere til N i det hele tatt, men jeg skulle virkelig ønske at det var sant. At jeg hadde ignorert han, for så å angre "because I said I didn't need you anymore, but I said a lot of stupid things for sure"... Men det har jo ikke rot i virkeligheten i det hele tatt. So er det "Bye Bye" da, som jeg i det LENGSTE ville at skulle stemme overens med hvordan ting var. Men guess what, når hun synger "take care, I hope I never see you here, bye bye, I promies not to cry", så tror jeg ikke at jeg på noe tidspunkt iløpet av fire år, har kunne lovet det. 

Så det ble med disse. Disse sagene. Dette innlegget skal jo i hovedsak handle om sangene jeg laster opp, ikke de jeg lot være. Jeg har valgt ut to, og jeg begynner med denne: "Nevermind me". Jeg kan ikke med hånden på hjerte si at melodien er en favoritt. Den er helt grei, men ikke noe mindblowing. Men teksten folkens! Teksten og sårheten! Den treffer SPOTON hver eneste gang. Jeg kan se for meg megselv etter "soberepisoden" (se forgie innlegg), jeg kan se den 17-år gamle meg på fest, desperat på utkikk etter N, hele fuckings kvelden. Jeg har ikke ord jeg nå. Så jeg overlater det til Maria å si det jeg ikke kan beskrive.

 Når det gjelder sorry er det litt det samme. Hun forteller en historie. Om desperasjon. Om hvordan man prøver å plukke opp de bitene av hjerte man har mistet. Hun foreller min historie. Om hvordan jeg opnet meg, og ble knust, men fortsatte å prøve. HØR DEN:

Det jeg nå skal "vise" dere er alle sangene jeg hørte på i tilknyttning til N. Alle (okei, de fleste..) sangene som minte meg om han. Som jeg husket at jeg skrev en gang tidligere; "dette er sangene som nådde fram, alle de gangene mine ord ikke var nok". Jeg har funnet trøst i disse sangene. Jeg har virkelig det. De har gjort meg mer bevisst på mine egne følelser, samtidig som jeg nok kanskje hadde hatt godt av å ikke høre på dem så mye som jeg gjorde. Jeg kunne selvfølgelig også tatt med så uendelig mange flere, for tro meg, det er mer enn nok å ta av, men må prøve å begrense meg. Og jeg har garantert glemt noen. En del av de handler også (for meg) om den lange prosessen det er å komme over en gutt (i mitt tilfelle N). For meg tok det nesten like lang tid som selv forelskelsen/besettelsen. 

Vi begynner med Kurt Nilsen - I 

Denne hørte jeg faktisk for første gang på ungdomskolen, og var ikke først og fremst knyttet til N. Men ettersom årene gikk ble den det. "I see you looking, but are you looking my way?  I'd like to thik som I can only say".. Den representerer håpet jeg hadde de to første årene N virkelig hadde inntatt hjernen min. Samtidig som alle andre rundt meg fikk sin første kjæreste, var jeg heilt fortapt i en jeg burde skjønt at ikke kom til å bli min noen gang. Det gjorde evig vondt. Og hele denne bloggen handler/handlet jo om det. 

Kelly Clarkson - Sober 

Jeg er femten år, to uker fra sektsen. Det er natt til 12. juli. (Eller det er vel faktisk blitt morgen den 12. juli da jeg hørte på denne sangen, men stemininga gjorde ikke forskjell på natt og morgen). Da klokken var ca. 03.00, og jeg gikk ut reservedøren vi fremdeles har i første etasje. Jeg snek meg ut. Jeg visste selv at dette ikke var min stil, og kanskje det var nettopp derfor. Jeg ville snike meg ut av huset menst jeg fremdeles var ung nok til å si at "dette var noe jeg gjorde når jeg var ung". Mamma var ikke hjemme, og pappa sover (den dag idag) tungt som en murstein. Begge søstrene mine var hjemme, men ingen av dem var oppmerksomme nok til å få med seg at lillesøster snek seg ut midt på natten. Jeg sprang over engen, løp ned bakken, og rundt svingen. Så ser jeg vinduet. Det vinduet jeg har prøvd å sett inn i så mange ganger både før og etter denne natten. Han opner døren i oppbretta dongribukse og bar overkropp. Vi ser en film. En dum film. En film jeg så på Tvnorge 3 år senere, på besøk hos mormor, selv om jeg egentlig skulle gå å legge meg. Men jeg måtte se ferdig. Vi så også ferdig filmen, jeg og N, den natten. Jeg var vel ganske redd for at noen skulle oppdage at jeg ikke var hjemme, men frykten ble borte når han sa "jeg gjør sånn jeg", og la hele armen rundt meg. Han sa at jeg hadde på meg en sexy shorts. Den var svart, og jeg liker å tro at jeg kan presse den på meg den dag i dag. Den natten kysset vi. Med tunge og klin edru. Det jeg husker best er armen min rundt den tykke halsen hans. Det skal siest at det ble en del styr etter dette. Jeg fikk panikk, og ville ikke at folk skulle få vite om det. Etter denne "hendelsen" var det M sa at hun aldri noen gang har sett meg sånn, hverken før eller senere. At hun aldri har sett meg så usikker. Så full av panikk. Men tilbake til sangen: Teksten til denne sangen har vel streng tatt ingenting med hva jeg denne gangen følte for N, men når jeg skulle hjem. Da jeg sprang rundt svingen og opp bakken før jeg skulle over enga, så ville jeg (som vanlig) høre på musikk. Jeg hadde faktisk ikke turt å springe opp å hente ipoden min, i fare for å vekke min far, så jeg hadde bare musikken jeg hadde for hånden, altså på mobilen. Og når jeg stod der, midt i bakken, klokka 05.00 i soloppgangen, midt i juli, i svart shorts og hvit t-skjorte, og bare lukta på sommerluft at jeg visste at det ikke var noen vei tilbake. At jeg hadde falt for han og at jeg hadde falt hardt. Men ikke at det kom til å gjøre vondt.

Kurt Nilsen - on my mind

 

Ryan Adams - Wonderwall

Jordin Sparks - Freeze/next to you (ikke spesielt stolt av denne kvalitetsartisten, men rett skal være rett)

 

Disse tre sangen representerer alle på hver sin måte et bestemt håp. Håpet jeg følte den sommeren. Håpet om han igjen skulle invitere meg ned å se en film. Jeg var naiv som trodde at han likte meg, selv om jeg faktisk VISSTE at han likte en annen jente (det skulle senere bli så utrolig mange flere jenter...)  Jeg plukket plommer og hørte på Kurt Nilsen. Jeg sov på veranden og tenkte på han hele natten. En ungpikes drømmer om gutten hun trodde var den eneste. 

Det neste året gikk det mye i de samme sangene. Jeg fikk en avstand siden vi ikke gikk på samme skole, men jeg holdt fortsatt øye med han, hver eneste dag. Det gjorde evig vondt når jeg hørte om alle de dumme/ekle tingene han gjorde. Og realitetene begynte å synke innpå meg. Jeg gikk til handballtrening menst jeg hørte på disse, og tenkte på alle de dumme tingene han gjorde. Jeg skulle nok ha sett meg rundt etter noen andre på dette tidspunktet, men det var ikke engang aktuelt. Det var han eller ingen. Noe som stort sett førte til at jeg stort sett var alene. Faktisk hele tiden. Jeg husker at jeg gjorde kanskje et halvhjerta forsøk på å kommer over han, men ikke faen. Ikke sjans i havet. Som sangtekstene illustrerer så begynte realiteten å slå meg hardt i ansiktet. 

 Paramore - thats what you get

Paramore - Never let this go

Mika - I see you 

Alle de gangen håpet var der. Alle de små tingene som fikk meg til å håpe igjen. Det kunne vere nok at han ikke hadde likt statusen til en pen jente den dagen. Det skulle så lite til, så satt det igang en hel tankerekke om han og meg, som omhandlet at alt kom til å ordne seg til slutt. Og jeg skulle synge denne sangen til han. 

Eminem ft. Rihanna - Love the way you lie (part 1 og 2)

Hvem har ikke hørt denne og bittert latt tankene vandre mot seg selv og en eller annen? Selv om teksten egentlig ikke passer i det hele tatt (fordi Eminem faktisk har følelser som han ikke kan kontrollere for Rihanna, menst N ikke hadde føleser for meg overhodet), så er det noe med det. Det er sterkt og det er det kjærlighet. Nå har riktignok del 1 betydd mer for meg enn del 2, men jeg tror det er noe med timingen. Part 1 kom til Norge dagen etter at N hadde knust hjerte mitt så jevelig, og tråkket det ned i gjørma på tidenes drittfestival. Den og den sangen nedenfor hørte jeg på tre uker i strekk, selv om teksten ikke relatere til meg... (Part 2 hørte jeg på når det var snø, og jeg gikk hjem fra jobb, og tenkte på N)

Eminem - 25 to life

Etter festivalhelga fra helvette, så var dette kanskje den eneste sangen som klarte å uttrykke den aggresjonen som satt innenfor sorgen. 

Damien Rice ft. Maria Mena - 9 Crimes

 

Jeg har fremdels problemer med å høre denne sangen uten å grine. Det er 18-års dagen min. Jeg sitter i sengen med hjertesorg som jeg aldri kommer til å oppleve igjen. Det gjorde så vondt. Fy faen så vondt det gjorde. 

Bigbang - summer rain 

Åååå, bigbang! Kjære, vakre... Jeg kunne tatt med a thousand times over, long distance man, right beside you (som jeg så får meg skulle "tilfeldigvis" stå på i bilen en gang jeg skulle kjøre N hjem fra jobb) something spesial osv. som jeg har stått å skreket på konsert etter konsert, med hjerte uttapå halsen og hodet mitt langt borte. Denne låta oppdaga jeg faktisk ikke før etter at jeg var flytta til Bergen. Og den gir meg sånt flashback til hvordan vi faktisk hadde noe fint. Da vi gikk gatelangs jeg og N. Og da han kyssa meg, og jeg var ustoppelig i lykkerus. Det var faktisk noen fine stunder, og denne sangen minner meg på en vakker og melankolsk måte på det. 

Eminem - Space bound 

Denne sangen har faktisk også gått meg forbi helt fram til jeg flytta til Bergen. Tror jeg hørte den for første gang en gang i september i år, og den satt som et skudd. Det er nesten bra at jeg ikke oppdaga den for 2 år siden, ettersom tankene gikk til N med en gang. For denne er så sterk at jeg sannsynligvis ikke hadde visste hvordan jeg skulle klart å håndtere det.

Bigbang - A thousand times over (finner bare denne versjonen med Thomas Dybdahl på youtube, men gjør ikke noe. Bare at refrenget ikke er helt heldig)

 

Jeg er klar over at jeg ikke skulle laste opp mer enn en Bigbanglåt, men jeg kan faktisk ikke la være å få med denne. Den er ikke ideel, sånn tekstmessig, for min situasjon med N, men den beskriver sånn som jeg ville at det skulle være. Den beskriver den realistiske versjonen av oss, som tross alt var alt det jeg håpte på så lenge. Og jeg elsker denne sangen. Jeg gjør virkelig det. 

Christina Perri - Jar of hearts

Hei bitterhet. Litt ironisk å tenke på at det faktisk var på spillelista til P at jeg oppdaga denne sangen for første gang. Det eneste som er feil for meg med denne sangen er at drittsekken i den historien faktisk vil ha jenta tilbake. Det ville aldri N. 

Kate Nash - Nicest Thing

Dette er den eneste sangen som faktisk forteller historien. Det er så enkelt. Den preller bort alt dritet. Den rakker ikke ned på noen, samtidig som renheten skinner gjennom. Den beskriver det eneste jeg egentlig ville. At N skulle like meg. Sånn på ordentlig. Jeg var jo faktisk den uskyldige, gode, snille jenta og han knuste som et innsekt. Denne sangen treffer som et vondt sting i brystet, og lager en klump i magen. Hele teksten kunne blitt laget av hjerte mitt fra jeg var femten og fram til nå, når jeg ikke er så langt fra tjue. Den gjør vondt på alle de stedene inni med der N har hatt tilholdssted så lenge. Skulle jeg noen gang sendt han en sang. Sånn fra meg til han, så ville det nok blitt denne.

 Jeg var redd for N, jeg. Jeg var redd for å se han igjen, hjemme, nå i julen. Det jeg en gang følte for han var så strekt. Det var helt utrulig sterkt. Ikke selve forelskelsen, men den.. bestettelsen. Men også nederlaget da det etterhvert gikk som det gikk. Det ble nesten en slags sorg. En depresjon. Selv om jeg ikke føler det sånn nå lengre, så husker jeg fremdeles meg selv, i den så alt for lange tiden jeg satt inne med de følelsene. Derfor er det ikke så rart at jeg gruet meg litt til å se han igjen. Men så kom en uventet faktor flygende inn fra venstre. P. De som har lest bloggen min før vet hvem P er. Og det er utrolig. Vi har en sånn UTROLIG kjemi. Samtalen går så flytende. Og han er som før. Og jeg er som før. Tråden fra forgie gang vi var hjemme og fra vgs ble plukket opp igjen med en gang. Jeg gikk sammen med han hjem da han var ferdig på jobb, og det er som om det var et år siden. Hun han var sammen med da er rett nok erstattet med en som jeg tror er mye bedre fra hans folkehøysskole, men det har ikke noe å si for meg. For kjemien mellom meg og han er den samme. Nå ikveld, så føles det som at vi aldri har reist. Ja jeg har kjæreste. Og jeg er glad i han. Så ufattelig glad i han. Han er nærmest perfekt. Jeg stoler på han 100%. Jeg vet at han virkelig ville gjort alt for meg. Han er så fullkommen. Og jeg ville aldri såret han. Aldri gjort noe for at han ikke skal føle seg så verdsatt som han er. Virkelig. Jeg kunne ikke tenkt på å vært utro. Det ligger ikke i min natur. Aldri! Men. Det er noe med P. Kanskje det er er helt spesielt vennskap. Men jeg tror fremdeles det er noe mer. Og det verste er at jeg fremdeles er frustrert over at han ikke ser det jeg ser. Det er som om vi flyttet hver vår vei i sommer, kom tilbake nå til jul, og tok opp igjen tråden. Søsteren hans håper fremdeles at vi blir sammen. Og jeg tenker at vi skulle prøvd da, og at vi burde prøvd igjen nå, Ikke nå akkuart, fordi jeg har det så bra med kjæresten min (og det er viktig å presisere!! jeg får nesten dårlig samvittighet for å si det jeg nå sier), men fordi det er noe der som kunne vert bra. Herregud, det er helt sykt at jeg føler og skriver disse ordene, men det må jo være lov å vere ærlig på sin egen falske blogg? Det skal rett nok siest at jeg ikke har sett N enda, og derfor ikke kan uttale meg om hvordan jeg kommer til å føle for han når jeg ser han, men en blanding av avsky og gammelt hjertesorg er ikke usannsynlig. For å oppsummere da: Jeg har det supert med kjæresten min, og jeg vil ha han. Så inderlig. Jeg savner han virkelig. Men jeg tror og mener av hele meg at det er noe uoppgjort mellom meg og P. Og at en eller annen gang..... så må vi hoppe i det. 

For kjære P, det jeg skrev for nesten et år siden gjelder endå:
-I've had the time of my life fighting dragons with you 

Klokken er 03.05, og alle hjemme er på fest. En fest jeg ikke engang hadde hatt lyst til å vere på. Jeg ble ikke invitert, og det er i grunn helt greit. Det høres kanskje bittert ut, men det er egentlig det samme for meg. Den festen minner meg om et liv som jeg ikke lenger vil vere en del av. Jeg ligger i leiligheten min i Bergen, helt alene. Jeg har hatt mye tid for meg selv (og jobb) denne uken. Det har vert ganske deilig. Siden tirsdag, da M reiste, og jeg var på bigbangkonsert (<3<3<3) har jeg vert alene. Og jeg savner faktisk O. Jeg savner kjæresten min. Man skulle kanskje tro at det er en selvfølge, men det er ikke det. Jeg kjenner et snev av lettelse. Det betyr jo at jeg liker han. Det betyr jo at jeg har det bra med han. Han tar godt vare på meg. Og det betyr at jeg er mer over N enn jeg var klar over. For jeg må jo hjem til jul engang jeg også. Nå er klokka 03.12, og jeg må opp om under 4 timer. Bussen går klokken 08.00. Og jeg er fremdelse spent på hva som venter meg hjemme. Det trenger ikke å bety noe at jeg for 30 minutter siden sto alene på badet og sang "a tousand times over" midt på natta. 

Jeg sier ikke at alt er bra. Det skal ikke mer til enn at han liker profilbilde hennes, så synker hjerte mitt ned i magen, og jeg er 16-17 år igjen. Det er ikke SÅ lenge siden. og jeg gruer meg litt til å reise hjem til jul, for jeg vet at N kommer til å vere der. Og da vet eg ikke hva jeg gjøre. Men foreløbig er det bra. Min nye gutt er bra. Han er faktisk mer enn bra. Han er perfekt. Derfor har jeg lyst til å skrive dette til meg selv for tre år siden. Og til meg selv for to år siden, og til meg selv for ett år siden. Egentlig kan jeg skrive dettte til meg som 15-åring, og fram til jeg flyttet for fire månder siden, så jevlig drittlei av livet og tankene på N: Ting blir bedre. Og kjære deg som egentlig er meg. Kjære deg som ligger i sengen hjemme hos mamma og pappa og tenker på N, som i ukene og måndene etter natt til 25. juli i 2010, ikke klarte å tenke på noe annet. Som ble lettet over å få kyssesyken fordi det innebar at jeg slapp å se N. Kjære meg selv for 6 månder siden som ennå ikke hadde klart å ikke analysere alt han gjorde på facebook. Og ikke minst kjære den 15-åringen som ung og naiv snek seg ut om natten den ene gangen om sommeren for tre og et halvt år siden, der "I wish I had missed the first time that we kissed", fikk en ny mening. For det var virkelig her vi skulle latt der fare... Det var der jeg skulle sagt stopp og gått for å legge meg. Sannsynligvis før det også. Poenget er at jeg har lært noe. Og jeg skulle gjort mye for å gå tilbake i tid for å fortelle meg selv det. Og jeg vet at jenta med hjertesorg ikke hadde trodd meg. At hun som gikk ned trappa og forbi han på skolen fredag 19. august 2010 og ut i solen, ikke hadde trodd meg. Hun hadde nektet. Hun hadde kanskje til og med blitt sur. Sagt at jeg ikke kunne forstå. Ikke på hennes personlige nivå. At jeg kanskje hadde glemt. Og det er til en viss grad sant. Kanskje har jeg glemt. Men hva så? Smerten er lindret. Jeg skulle gitt henne ett tidsperspektiv og fortalt at i resten av tredje klasse på vgs, så kom jeg til å vere med de rette folkene, men med han stadig i tankene. Jeg kan faktisk se for meg krangelen mellom meg og meg selv for lenge siden. Om jeg hadde sagt som sant er at "du kommer til å møte en perfekt gutt som er perfekt mot deg", så hadde jeg sagt "ikke faen, jeg kommer aldri over N. Jeg har prøvd og det går ikke"... Og hva skulle jeg da sagt? Det verste er at jeg faktisk ikke kan klare å svare på om jeg er over han selv engang. 

Kjæresten min kom med roser på tirsdag. Klokken 23.11 stod han på døren med roser. Jeg smeltet. Jeg gjor det. Og siden han virkelig er perfekt for meg på alle måter, så prøver jeg å vokse opp og drite i N. Eller rettere sagt; glemme N. Og jeg tror det lar seg gjøre. Det er sjeldnere og sjeldnere at jeg tenker på han, og på de gode stundene. Jeg har faktisk begynt å tvile på om der var gode stunder. Jeg vet ikke. Og når jeg nå stalker han på facebook, så skinner det gjennom hvor lite vi har til felles. Jeg visste det jo da også, men jeg var glatt villig til å overse det. Når han reiser til Oslo på Skrillex, så tenker jeg vet at finnes bedre. Og det er min nårværende kjæreste. Men når min nåværende kjæreste sier "jeg tror aldri jeg har følt noe så sterkt for noen før", så kysser jeg han. Og det gjør jeg fordi jeg vet at jeg har følt sånn for noen før. Kanskje til og med sterkere. Men jeg satser på at den dagen kommer når jeg minst venter det, at jeg kan si det samme til han. Ellers skal jeg har eksamen i morgen. Det kommer ikke til å gå bra. På VGS kunne jeg ro meg gjennom og få en femmer eller sekser. På Universitete tror jeg ikke at lar seg gjøre. Jeg har tross alt ikke lest en dritt. Men hey! Ex. fac... Det gjelder jo bare å stå! Det plager meg kanskje litt at jeg kommer til å gjøre det dårlig. På VGS gjorde jeg det aldri dårlig, så det var null stress... Men så kan det ha med at jeg nå sitter her og blogger, når jeg burde lagt meg, menst jeg på VGS satt opp å så på facebookprofilen til N/kom på fine sitat å putte på bloggen natten før alle mine eksamner. Men nå må jeg legge meg. Dere er søte. God natt! :)